Sukroseacetatisobutyrat (SAIB), et tilsetningsstoff brukt som smaksemulsjonsstabilisator i sitrusbaserte brus, ble evaluert for kronisk toksisitet hos b6c3f1 Mus Og Fischer 344 Rotter. SAIB oppløst i aceton ble blandet inn I NIH07 gnagerdiett ved konsentrasjoner som ble justert ukentlig i løpet av de første 12 til 18 månedene av studiene, slik at inntatt dosenivåer per kg kroppsvekt var konstante. Grupper på 20 rotter per kjønn fikk dosenivåer på 0,0, 0,0, 0,5, 1,0 og 2,0 G SAIB/kg kroppsvekt i 1 år, og grupper på 50 rotter per kjønn fikk dosenivåer på 0,0, 0,0, 0,5, 1,0 og 2,0 G SAIB/kg kroppsvekt i 2 år. Mus fikk dosenivåer på 0,0, 0,0, 1,25, 2,5 og 5,0 G SAIB/kg kroppsvekt i 2 år. De høyeste dosene som ble matet, tilsvarende diettkonsentrasjoner på ca. 5%, ble ansett å være de maksimale konsentrasjonene som kunne mates uten risiko for ernæringsmessige mangler. Depresjoner i vektøkning ble observert, spesielt hos hunnrotter i løpet av de første 12 til 18 månedene av studiene. Gjenoppretting i løpet av siste kvartal av 2-års studien antyder at den reduserte kroppsvektøkningen var ernæringsmessig snarere enn SAIB-relatert. Det var ingen forskjeller i overlevelse mellom saib-behandlede rotter eller mus og kontroller. Reduserte kroppsvektgevinster, hovedsakelig hos kvinner, men mindre konsistente enn de i rotten, ble notert i 2-års musstudien. Det ble ikke observert tegn på toksisitet i klinisk kjemi, hematologi, organvekt, grov nekropsfunn eller lysmikroskopistudier i 1 – eller 2-års rottestudier. Elektronmikroskopiske undersøkelser av leverseksjoner fra rotter med høye doser fra 1-yr-studien viste heller ingen effekter av saib-behandling. Det var ingen signifikant økning i godartede eller ondartede svulster i karsinogenitetsstudiene på rotte eller mus over lang tid. Det laveste no-observed-adverse-effect-nivået (NOAEL) var 2 g SAIB/kg kroppsvekt avledet fra 1 – og 2-års kroniske toksisitetsstudier hos rotter.