Koden Til Ur-Nammu er den eldste overlevende lovkoden. Det Ble skrevet På Sumerisk språk ca. 2100-2050 F.KR. Selv om forordet direkte krediterer lovene til kong Ur-Nammu Av Ur (2112-2095 F. KR.), mener noen historikere at de heller skal tilskrives hans sønn Shulgi.
» den første kopien av koden, i to fragmenter funnet Ved Nippur, ble oversatt Av Samuel Kramer i 1952; på grunn av sin delvis bevaring, bare prologen og 5 av lovene var merkbar. Ytterligere tavler ble funnet I Ur og oversatt i 1965, slik at rundt 40 av de 57 lovene ble rekonstruert. En annen kopi funnet I Sippar inneholder små varianter.
» selv om det er kjent at tidligere lovkoder eksisterte, slik Som Urukagina-Koden, representerer dette den tidligste juridiske teksten som er bevart. Det predated Koden Hammurabi av noen tre århundrer.
» lovene er ordnet i casuistisk form av if-(forbrytelse), da-(straff) — et mønster som skal følges i nesten alle påfølgende koder. For den eldste bevarte lovkodeksen som er kjent i historien, er den betraktet som bemerkelsesverdig avansert ettersom den innfører bøter for økonomisk kompensasjon for kroppslig skade, i motsetning til det Senere lex talionis (‘øye for øye’) – prinsippet I Babylonsk lov; imidlertid straffes kapitalforbrytelsene mord, ran, utroskap og voldtekt med døden.
» koden avslører et glimt av samfunnsstruktur under Den Sumeriske Renessansen. Under lu-gal (‘stor mann’ eller konge) tilhørte alle medlemmer av samfunnet en av to grunnleggende lag: ‘lu’ eller fri person, og slaven (mannlig, arad; kvinnelig geme). Sønnen til en lu ble kalt dumu-nita inntil han giftet seg og ble en ‘ung mann’ (guruer). En kvinne (munus) gikk fra å være en datter (dumu-mi), til en hustru (dam), så hvis hun overlevde sin ektemann, en enke (nu-ma-su) som kunne gifte seg på nytt» (Wikipedia-artikkel Om Ur-Nammu-Koden, tilgjengelig 02-04-2009).